Søsknene
Dec 19, 2024Jeg lette lenge etter noen storesøster kunne snakke med. Målsettingen min var å finne noen som kunne være der for henne, og helt objektivt kun bekrefte ovenfor henne at det faktisk kan være blodig urettferdig å ha søsken med nevrodiversitet.
Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg undersøkte først på nettet, men fant ingen tilbud i vår kommune. Jeg spurte så skolen og helsestasjonen, men ingen hadde noen forslag.
Til slutt ringte jeg til lederen for familiens hus, som på den tiden ledet både barnevernstjenesten, helsestasjonen, jordmor, PPT, rusteamet og psykisk helseteam. Jeg forklarte problemstillingen, og det er rart å si det, men spørsmålet rundt søsken som pårørende virket helt ukjent for henne.
Hun møtte meg likevel med god forståelse, bekreftet at hun forstod behovet, men hadde ikke noe system for å fange det opp eller hjelpe oss. Hun lovte å undersøke saken, og komme tilbake til meg.
Etter noen dager ringte hun meg tilbake, og beklaget veldig at det ikke var noe i nærheten. Men hun anbefalte oss å ta kontakt med habiliteringstjenesten i sykehuset, som var en times kjørevei unna. Jeg takket henne for innsatsen, men tenkte for meg selv at jeg ikke hadde mulighet til å ta meg fri fra jobb en hel dag og kjøre storesøster en hel time hver vei for at hun skulle ha noen å snakke med. Jeg måtte i tilfelle også ha tatt henne ut av skolen så og si en hel skoledag.
Det måtte da være noen i vår egen kommune som kunne snakke med storesøster hver fjortende dag for eksempel? Jakten fortsatte, og temaet ble også tatt opp i lillebror sine ansvarsgruppemøter.
💙
En dag ringte telefonen og hun i andre enden presenterte seg som helsesykepleier på barneskolen der begge barna gikk. Hun virket ydmyk, og beklaget veldig for at hun ikke var ferdig utdannet helsesykepleier enda. Men hun kunne fortelle at hun hadde barn med diagnose selv, som også hadde et søsken. Så hun var personlig godt kjent med situasjonen. Jeg skjønte raskt på stemningen på telefonen at hun var veldig godt personlig egnet, og det betydde ingenting for meg om hun hadde fullført helsesykepleierstudiet enda eller ikke.
Storesøster gikk til regelmessig samtaler med denne helsesykepleieren ut tiden sin på barneskolen, og så vidt jeg vet hadde hun veldig god nytte av det. Jeg ble av og til oppdatert når de hadde blitt enige om det, men samtalene var for henne alene.
Noen år senere begynte storesøster på ungdomsskolen og hun uttrykte på nytt et behov for samtaler. På ungdomsskolen var det dessverre ikke ressurser til å opprettholde samtalene. Jakten begynte på nytt.
💙
Hvordan det endte og om storesøster fikk noen å snakke med videre kan du lese mer om i boken min som kommer ut våren 2025.
