Historie fra boken
Dec 10, 2024Helsesykepleier virket faktisk litt overrasket da jeg sa at jeg var bekymret for språkutviklingen til gutten min. Og hun var nok litt rådvill med tanke på hva hun skulle gjøre med det. Det enkle svaret var «Vi venter litt og ser».
Men kunne jeg ikke kanskje få snakke med noen? Jeg kunne ikke så mye om hvem som gjorde hva av de ulike hjelpeinstansene. Jeg spurte henne «Er det dette med språkutvikling noe PPT kan noe om? Kunne vi fått noen råd der?».
Jeg merket at hun vegret seg. «Nei, på PPT her har de fått ny leder, og de har så mye å gjøre. Det er praktisk talt stengte dører der nede. Veldig vanskelig» svarte helsesykepleieren.
Etter mange år i arbeidslivet i helsesektoren selv, kunne jeg godt forstå at det var vanskelig. De hadde sikkert mye å gjøre. Det er jo ikke lett med ny leder, og hun stakkars måtte jo få tid til å sette seg inn i ting så klart.
*
Har du tenkt sånn noen gang? At du ender opp med å forstå deg i hjel og avvente egen hjelp for å please andre?
Høflig som jeg var, takket jeg for hjelpen og ventet litt til. Men ukene gikk og magefølelsen ble dårligere og dårligere. Språket hans utviklet seg ikke raskt nok og jeg kjente på meg at det var noe som ikke stemte. Det måtte da være noen vi kunne snakke med? Jeg synes ikke jeg forlangte stort egentlig.
*
Jeg forsøkte flere ganger å kontakte PPT (Pedagogisk psykologisk tjeneste) på egen hånd.
Jeg møtte dessverre det helsesøster advarte meg mot. Først var den nye lederen sykemeldt. Og hun som hadde ansvaret for barnehagebarna innad i avdelingen var også sykemeldt. Det var sikkert et enormt press på de ansatte der.
Men det var noe med magefølelsen min som sa at jeg ikke skulle gi opp. Så jeg prøvde å ringe flere ganger, uten å komme gjennom. Til slutt resignerte jeg og ga opp likevel. Jeg var så sliten og fortalte mannen min at jeg ikke orket mer. Han svarte meg at vi ikke måtte gi helt opp, og at han gjerne kunne gi det et forsøk.
Det han gjorde videre, har satt spor hos meg fordi han lyktes der jeg feilet...
🌿
